Apropos til skolens arbeid med IKT strategier og drømmeskolen

Det lengste jeg på nåværende tidspunkt kan tenke meg IKT vil føre oss, er mot noe sånt som i filmen Matrix. Der ligger alle mennesker i kuvøser, godt koblet opp mot en (svært kraftig) datamaskin, og lever i en fantastisk virtuell ”drømmeverden”. Når noen trenger kunnskap er det bare å trykke på en knapp så lastes denne kunnskapen rett inn i hjernen. (Deilig?!). Selv om det av og til kan virke som noen og enhver av oss er klar for å krype opp i en slik kuvøse allerede nå, er det allikevel langt frem. Mye hardt arbeid gjenstår (stakkars oss).

Mens vi venter, sitter jeg her og undrer meg og kan ikke annet enn å filosofere litt omkring begrepet ”drømmeskole”. Er det en ny tankegang? Eller var det noe man også prøvde å oppnå, si for 50, 100 år siden. Og i så fall slo dette feil? Er ikke skolen er en dynamisk institusjon? (i en drømmeverden i hvert fall…). Det er viktig å ha drømmer, men å oppnå drømmeskolen forblir en drøm. Når vi kommer dit hvor vi tror drømmene skal vært oppfylt, er drømmene endret!

Så det å sette seg ned å beskrive hva som er drømmeskolen/samfunnet, er vanskelig, men for all del kjempeviktig. Jeg vil bare med dette presisere at vi må være klar over at vi planlegger noe vi kanskje ikke kan ha som realistisk mål om å noen gang å bli fornøyd med…

Selv vil jeg være litt mer nøktern og i stedet bare si; ”vi må ha strategier og mål å jobbe mot”. I så måte er det et viktig arbeid skolen driver med når det lages IKT strategier. Men jeg vil poengtere at like viktig som drømmene, er de ”nære ting”. Som det å ta tak i arbeidet her og nå. Det å være villig til å prøve ut nye programmer i morgen, i overmorgen og i neste uke…..kort sagt begynne å gjennomføre strategiene. Det har jo skjedd mye på vår skole i det siste! Nevner bare Skole Arena, trådløst nettverk, pc’er….. nå er det bare å fortsette Det er dette som gir en dynamisk skole. Og veien denne dynamiske enheten tar er uransakelig. Det kan gå alle veier. Forhåpentlig vil veien gå i en helt annen retningen enn mot det samfunnet jeg drømmer om (……not) i første avsnitt der vi til slutt legger oss i kuvøser og alle lever lykkelig forever after. For vi skal vel ikke noen gang slutte å ha ”reelle” drømmer?